De siste dagers debatt om soldatenes holdninger gjør meg betenkt - og ikke minst forundret.
Betenkt fordi det er usunne holdninger - og fordi mange blir så sjokkert.
Usunne holdninger er som regel et resultat av noe.
I denne sammenhengen er det slik jeg ser det veldig sannsynelig at det er en overlevelsesmekanisme. Skal du overleve lengre perioder i krig - eller væpnet konflikt som er den korrekte betegnelsen siden vårt land ikke direkte er part i konflikten - må du finne mekanismer som gjør at du holder ut psykisk - hvis ikke enten dør du eller blir psykisk vrak. Disse mekanismene blir sterkere jo lenger du er i situasjonen. Selvfølgelig læres de også videre - slik all kunnskap for å overleve blir videreført fra de erfarne til de ferske.
At så mange blir sjokkert over dette gjør meg også betenkt fordi det vitner om liten innsikt og stort behov for å gjøre seg markert uten å tenke gjennom årsaker og konsekvenser for andre.
Forundret blir jeg fordi så mange med så mye erfaring ikke har forutsett at slikt vil komme til å dukke opp. Når man utsetter mennesker for slike belastninger som det nå engang er å skulle leve i konstant årvåkenhet og alltid i beredskap vil de utvikle mekanismer som gjør at de klarer seg.
Det kalles evolusjon når det dreier seg om artenes fysiske utvikling og er faktisk en konstant i historien. Survival of the fittest.
Og det er vel og bra - men Forsvaret vil dessverre ikke betale prisen.
All honnør til Grete Faremo som ikke vil feie ting under teppet. Samtidig er hun klar på at slikt kan vi ikke være bekjent av.
En alternativ måte å komme det til livs på er å sørge for at ingen er ute over så lang tid eller så mange kontigenter at de faktisk må ty til slike midler for å overleve.
Selvfølgelig betyr det at man mister erfaring som er viktig for den militære framgangen. Allikevel bør Forsvaret vurdere om det ikke vil være verdt det å sette et øvre tak på hvor lenge man kan delta i internasjonale operasjoner.
Spesielt fordi at den store prisen må soldatene selv betale - det er psykisk ødeleggende å måtte ta liv. Uansett forsvarsmekanisme vil det på ett eller annet tidspunkt slå tilbake.
Og Forsvaret har som sagt ikke lyst til å ta den regningen
tirsdag 28. september 2010
fredag 18. juni 2010
Narkotika - flukt eller fengsel?
I disse dager skrives det mye om Stoltenberg-utvalgets rapport og forslagene i den. Eller slik endel ser det - mangelen på sådanne. I tillegg skrives det en del rundt det å være narkoman/ rusmisbruker/rusavhengig.
I en artikkel i Dagbladets nettavis i dag var Jostein Rise, direktør i Statens institutt for rusmiddelforskning SIRIUS intervjuet. Han tar for seg endel av sidene ved det å ruse seg. Å være rusavhengig er ikke en fysisk sykdom og mange av de som slutter gjør det helt på egen hånd uten hjelp fra systemet.
" Mange rusforskere fremhever at avhengigheten er en følge av rusbruket
og ikke årsaken til det.
Så hvorfor havner så mange i det uføret rusavhengighet er? Noen mister kontrollen i en laaaaang fest, andre søker etter noe som gir dem fred fra de problemene de allerede har uten å bry seg om at de lager seg nye. Så på mange måter er det et tve-egget sverd - man flykter - og man blir fanget.
Felles for dem alle er at de ikke klarer å komme seg ut av det før de har løst problemene som gjør at de fortsetter. For noen er det lettere enn andre - de er motivert, har nok ressurser rundt seg - eller er sta nok til å klare alt på egenhånd. For andre er det nødvendig med varierende grader av behandling og tilrettelegging. Og noen klarer aldri hverdagen igjen uten en eller annen stimuli for å holde det gående.Og det skyldes som oftest ikke den fysiske avhengigheten, men den psykiske. Ikke på grunn av en "overdådig apetitt" - men fordi man har så store psykiske problemer at man ikke orker å være i sitt eget hode og de skyldes ofte hendelser fra før rusingen tok til.
"Når misbrukere selv blir spurt, oppgir da også mange av dem motiver og omtaler
rusbruken som en tilsiktet handling. Problemet for mange er slett ikke å slutte,
men å leve et annet liv."
Et liv hvor man slipper mareritt ved høylys dag. Kan det være så vanskelig å oppfatte dette? Eller velger man nok en gang å se en annen retning fordi det betyr at noen har sviktet et barn/en ungdom? Og fordi kostnadene hvis man skal ta slike mennesker på alvor blir svært store? Da er det lettere å gi Subutex og Metadon - og ha motforestillinger mot heroin - for på den måten å stable folk på bena slik at de ikke er til bryderi - slik at de ikke trenger noe av oss mer.
Det snodige er at mange av de som kan noe om stoffene man ruser seg på - eller får for ikke å gjøre det -pga egne erfaringer - mange av dem er veldig skeptisk til både Subtex og Metadon og mener de er mer skadelige og vanedannende enn heroin.
Det virker som dagens system gjør det skolemedisinen er beskyldt for i det uminnelige - de behandler symptomene - de de ser vel og merke - og ikke årsakene. Men denne gangen er det ikke bare behandlerene som lukker øynene, men politikerene også - de som sitter på pengesekken og muligheten til å endre lover.
I en artikkel i Dagbladets nettavis i dag var Jostein Rise, direktør i Statens institutt for rusmiddelforskning SIRIUS intervjuet. Han tar for seg endel av sidene ved det å ruse seg. Å være rusavhengig er ikke en fysisk sykdom og mange av de som slutter gjør det helt på egen hånd uten hjelp fra systemet.
" Mange rusforskere fremhever at avhengigheten er en følge av rusbruket
og ikke årsaken til det.
Så hvorfor havner så mange i det uføret rusavhengighet er? Noen mister kontrollen i en laaaaang fest, andre søker etter noe som gir dem fred fra de problemene de allerede har uten å bry seg om at de lager seg nye. Så på mange måter er det et tve-egget sverd - man flykter - og man blir fanget.
Felles for dem alle er at de ikke klarer å komme seg ut av det før de har løst problemene som gjør at de fortsetter. For noen er det lettere enn andre - de er motivert, har nok ressurser rundt seg - eller er sta nok til å klare alt på egenhånd. For andre er det nødvendig med varierende grader av behandling og tilrettelegging. Og noen klarer aldri hverdagen igjen uten en eller annen stimuli for å holde det gående.Og det skyldes som oftest ikke den fysiske avhengigheten, men den psykiske. Ikke på grunn av en "overdådig apetitt" - men fordi man har så store psykiske problemer at man ikke orker å være i sitt eget hode og de skyldes ofte hendelser fra før rusingen tok til.
"Når misbrukere selv blir spurt, oppgir da også mange av dem motiver og omtaler
rusbruken som en tilsiktet handling. Problemet for mange er slett ikke å slutte,
men å leve et annet liv."
Et liv hvor man slipper mareritt ved høylys dag. Kan det være så vanskelig å oppfatte dette? Eller velger man nok en gang å se en annen retning fordi det betyr at noen har sviktet et barn/en ungdom? Og fordi kostnadene hvis man skal ta slike mennesker på alvor blir svært store? Da er det lettere å gi Subutex og Metadon - og ha motforestillinger mot heroin - for på den måten å stable folk på bena slik at de ikke er til bryderi - slik at de ikke trenger noe av oss mer.
Det snodige er at mange av de som kan noe om stoffene man ruser seg på - eller får for ikke å gjøre det -pga egne erfaringer - mange av dem er veldig skeptisk til både Subtex og Metadon og mener de er mer skadelige og vanedannende enn heroin.
Det virker som dagens system gjør det skolemedisinen er beskyldt for i det uminnelige - de behandler symptomene - de de ser vel og merke - og ikke årsakene. Men denne gangen er det ikke bare behandlerene som lukker øynene, men politikerene også - de som sitter på pengesekken og muligheten til å endre lover.
Abonner på:
Innlegg (Atom)